**Klatreren og klatreskoene hans:

en kronikk om et smertefullt, men utrolig trofast forhold**

Folk sier at kjærlighet gjør vondt. Men det er bare fordi de aldri har hatt på seg for små klatresko. Den ekte lidenskapen, den ekte smerten, den ekte lojaliteten… den finnes mellom en klatrer og skoene hans.

Et forhold der smerte ikke er et problem.

**1. Første møte:

“Jeg kommer til å gjøre deg vondt, men du kommer til å elske meg likevel.”**

Klatreren går inn i butikken. Han ser et par klatresko. De ser uskyldige ut, nesten søte.

Skoene, inni seg:

« Kom nærmere. Ta meg på. Jeg vil se sjelen din forlate kroppen gjennom tærne dine. »

Klatreren:

« De er fine. Jeg tar dem. »

Skoene:

« Utmerket valg, offer. »

**2. Første kontakt:

smerte som kjærlighetserklæring**

Klatreren tar på skoene. Foten skriker. Hjernen får panikk. Sjelen forlater kroppen et øyeblikk.

Skoene:

« Sånn ja. Pust. Du venner deg til det. Kanskje. »

Klatreren:

« Hvorfor gjør jeg dette? »

Skoene:

« For å klatre bedre. Og fordi du er svak. »

**3. Økten:

en blanding av prestasjon og middelaldersk tortur**

For hvert tak strammer skoene. For hvert steg knuser de.

På hvert mikro‑fotsteg hvisker de:

« Ser du? Du hadde fortsatt en tå som levde. Ikke lenge til. »

Klatreren klatrer, lider, svetter, gråter innvendig. Men han fortsetter. For det er det lidenskap er.

**4. Pausen:

midlertidig separasjon, totalt drama**

Klatreren tar av skoene. Føttene hans ser ut som traumatiserte rosiner. Han kan endelig puste.

Skoene, fornærmet:

« Å ja? Du forlater meg allerede? Greit. Jeg blir enda stivere til neste rute. »

Klatreren: « Vær så snill… »

Skoene: « Nei. »

**5. Gjenforeningen:

“Ta meg på igjen. Du vet du trenger meg.”**

Etter fem minutter gir klatreren etter. Han tar skoene på igjen. Smerten kommer tilbake. Sterkere. Skarpere. Mer… intim.

Skoene:

« Der. Nå er det bra. Nå klatrer du. Og lider. »

Klatreren:

« Hvorfor elsker jeg deg? »

Skoene:

« Fordi jeg gjør deg bedre. Og fordi du ikke har noen verdighet. »